Det er merkelig hvordan tonene til for eksempel Beethoven setter følelsene i sving hos enkelte av oss, og får oss til å gråte av lidenskap, mens andre synes at symfoniene til en av renessansens største komponister er gørrkjedelig. Noen elsker death metal og får ikke nok av dens dystre, mørke toner, mens andre ikke kan begripe at noen kan høre på slikt forvrengt støy.
Det er visstnok veldig lite sammenheng mellom personlighet og musikksmak. Det finnes dog visse faktorer som påvirker. En person som har åpenhet ovenfor nye ting som en del av sitt lynne, får smaken sin påvirket av dette personlighetstrekket. På den annen side er personlighetstrekk som føyelighet og medgjørlighet i mindre grad påvirkende på ens musikksmak.
Å være åpen for å prøve noe nytt, har vist seg å ha den mest merkbare påvirkningen på foretrukket musikksjanger. Individer med større grad av åpenhet tenderer mot musikk av den mer komplekse sorten: klassisk, jazz, blues, etc. Mer opprørske personligheter, heller (ikke overraskende) mot sjangrer som rock og tungmetall.
Kanskje er det derfor vi også kommer så godt overens med mennesker som deler våre interesser? Ikke bare fordi vi er opptatte av de samme tingene, men også fordi vi er kompatible personligheter?