Det finnes mange lærere i den norske skolen som har klart å finne måter å inkorporere musikk inn i undervisningsopplegget deres. Å synge engelske sanger i engelsktimen, akkompagnert av en lærer med gitar, er et eksempel på dette. Ideen bak er gjerne at enkelte gloser lettere skal feste seg hos elevene, eller at en låts tema er et relevant emne for diskusjon klassen imellom.
Å høre på musikk som en del av undervisningen kan utvilsomt styrke elevenes ordforråd. Det å høre vanskelige gloser bli repetert, kan dessuten bidra til at de blir lettere å lese også. En metode mange lærere benytter seg av er at de tar kopier av en sangtekst, og streker over ord de ønsker at elvene skal lære. Dernest spiller de av utdrag fra låten, og lar elevene prøve å stave ordene som har blitt strøket bort.
Dersom elevene liker musikken lærer
en presenterer for dem, kan timene hvor sang og musikk blir benyttet, bli et av skoledagens lyspunkter. Når vi hører på musikk vi liker, løsrives det som kjent dopamin. Om ikke alle elevene har samme smak og i ulik grad er tilbøyelige til å la seg rive med av tonene læreren for de, er det nok mulig for selv de minst medgjørlige å bli smittet av resten av klassen.
Bryter klassen ut i dans i tillegg, øker energinivået i rommet. Det sjokkerer vel de færreste at elever blir rastløse av å sitte ved en pult flere timer om dagen. Derfor er bevegeligheten som følger av bruken av musikk i en skoletime, en fin og effektiv måte å få utløp på. Elevene kan også få et nærmere forhold til læreren , særlig når læreren også tar del i aktiviteten. Lærere kan bli bedre kjent med elevene sine hvis de har en anelse om hvilken musikk elevene foretrekker, både individuelt og kollektivt.