Som nevnt i andre artikler på dette nettstedet kom rockemusikken på banen på 1950-tallet. De forlokkende rytmene og forførende tonene rocken brakte med seg, vekket begeistring hos de unge, og ble uglesett av foreldre og religiøse organisasjoner. De fryktet den korrumperende effekten de var sikre på at denne syndige musikken ville ha på deres unge. Denne musikken var ikke i tråd med god, konservativ kristen tro. Det å ha sangtekster som egget til opprør, oppfordret til seksuell atferd og for øvrig hyllet kjødets lyster, ble stemplet som blasfemisk.
Religiøse institusjoner mistet sitt grep på en hel generasjon unge mennesker. Kirkens dogmer kunne ikke forhindre den løssluppenheten de unge nå foretok seg. «Sex, drugs and rock «n» roll» var umulig å stoppe, og John Lennon gjorde et stort nummer av å offentlig uttale at The Beatles var større enn Jesus. Konservative predikanter hadde for vane å si at denne opprørskheten band som The Beatles var med på å skape, ville ødelegge samfunnet.
I dag lurer vi gjerne på om ikke datidens ungdom bare hadde godt av å gi litt blaffen og ikke blindt akseptere alle formaninger fra datidens foreldregenerasjon. Den opprørske oppførselen er mer eller mindre normalisert, og dagens foreldre er stort sett innforståtte med at barna deres en dag kommer til å «eksperimentere» slik de selv gjorde som tenåringer, teste noen grenser og slå seg litt løs. De forstår jo at man bare er ung en gang i løpet av livet, og at noe så uskyldig som å ta seg en fest, ikke er moralsk forkastelig. En foreldregenerasjon vil alltid skille fra en annen, og vi ser at musikken har hatt mye å si.
