Progressiv rock, eller bare prog, er en stilart som går under rockesjangeren. Stilen vokste frem på 60-tallet i henholdsvis Storbritannia og USA. Karakteristisk for prog er at låter komponeres på en måte som minner om klassisk musikk og jazz, med lange låter bestående av varierte partier, konseptalbum og dype tekster. Berømte band er Jethro Tull, King Crimson, Yes, Pink Floyd og Kansas. Kansas er amerikansk, de øvrige bandene britiske. I Norge, hvor man gjerne var mest opptatt av danseband fra Sverige og andre steder, slo den progressive rocken aldri helt an. Likevel fikk noen norske progband moderat suksess, deriblant: Aunt Mary, Ruphus, Høst og Popol Vuh (senere Popol Ace), som hadde ingen ringere enn Jahn Teigen på vokal.
Alle de overnevnte bandene hadde sin storhetstid på 70-tallet, da sjangeren var på sitt mest populære. Den progressive rockens popularitet avtok på slutten av 70-tallet, da den langt enklere punken så dagens lys. Nå skulle musikken være noe alle kunne spille, og kompleksiteten som kjennetegnet progrocken ble sett på som pretensiøs og for intellektuell. Jappetidens musikkjournalister og andre skribenter ble mer og mer likegyldige ovenfor den kunstneriske sjangeren. Mange band måtte tilpasse seg 80-tallets kommersialitet, og hele lydbildet deres brøt opp i en utvannet versjon av deres gamle måte å spille på, krysset med nyveiv og andre sjangre som var på moten på 80-tallet.
Den progressive rocken døde likevel aldri ut. Etter at jappetidens idealer om kommersialisering fikk roet seg litt, har progen flere ganger opplevd ulike gjenfødsler. På 2000-tallet ble band som Radiohead, Porcupine Tree og Spocks Beard populære, og musikkskribenter begynte å skrive varmt om stilarten igjen. I dagens prog-miljøer står gruppene fra 70-tallet som de største ikonene. De store navnene innen prog i dag, som Porcupine Trees Steven Wilson, og Jordan Rudess fra Dream Theater, har gjort seg bemerket med remikser og cover-versjoner av låter fra 70-tallets mange legendariske progalbum.